Sportsfilmene du får gåsehud av
Vi i Strim elsker sport, og har sportsabonnement som gjør at du kan følge Formel 1-sirkuset, de største fotballturneringene, tennis, håndball og mye mer. Men vi har også masse sportsgodis på filmfronten. Her er noen av de beste sportsdramaene.
King Richard
Hvem er Richard Williams, spør du? Denne semi-biografiske tennisfilmen følger barndommen til «Kong Richards» noe mer kjente døtre, tennisprinsessene Serena og Venus, og deres reise til dronningstatus. Bak mange av verdens største idrettsstjerner står som kjent en over middels ivrig far eller mor. Will Smith spiller som alltid nyansert og sterkt i rollen som utradisjonell sportspappa. Her er det gnisninger nok. Familiemedlemmer og diverse tennispersonligheter var sjelden på nett med en far som hadde planen klar allerede før døtrene var født. Totalpakken blir en herlig og inspirerende film om begge sider av medaljen. Og med en liten klump i halsen for alle foreldre, uansett ambisjonsnivå.
I, Tonya
Vi skal til Lillehammer! Året er 1994. Verdens øyne er vendt mot Norge. Men i opptakten til De olympiske leker, var det de amerikanske kunstløperne Tonya Harding og Nancy Kerrigan som stjal overskriftene. Rett og slett på grunn av et brutalt angrep på Kerrigan. Hardings daværende mann leide inn en tvilsom type til å slå henne i beinet med et jernrør. Såpass, ja. Slik kunne Harding rappe hennes plass på laget. Ganske spesielt, altså. Men denne strålende filmen handler om så mye mer av Tonyas liv. Hennes trøblete bakgrunn, preget av eksepsjonelt dårlig påvirkning fra folkene rundt henne, får en magisk rolletolkning fra Margot Robbie. Hun er rå. Her får du et nyansert og sympatibyggende portrett av en av sportshistoriens mest uglesette utøvere.
The Way Back
Ben Affleck spiller Jack Cunningham. Da han var ung, var han et stort baskettalent. Nå er han bare en sliten og alkoholisert bygningsarbeider. På familiesamlinger himler søsteren med øynene og bekymrer seg for oppførselen og livsstilen hans. Når han kommer hjem fra jobb handler alt om den første slurken med kald øl. Er du svak for sportsfilmer som følger underdogens reise er dette midt i blinken. Regissør Gavin O'Connor behersker denne sjangeren til fingerspissene, og klarer å skape et godt og nært portrett av Cunningham i samarbeid med Affleck. For når han motvillig tar jobben som trener for basketballaget på sin gamle skole, oppdager han raskt en spiller med stort talent, akkurat som han selv var i ungdommen. Coachingrollen passer dog dårlig med tømmermenn, så her må det forandring til. En film som ikke er redd for pirke borti store, mannlige følelser – eller karakterenes dårlige sider. Sånt ser vi gjerne på.
Eddie the Eagle
Vintersport og Storbritannia går ikke akkurat hånd i hånd, og fulgte du skihopping på 80- og 90-tallet, husker du Michael “Eddie the Eagle” Edward. Rett og slett fordi han ikke var så veldig god. For å si det sånn: hadde han vært norsk hadde han fått kallenavnet “Kråka”. Men verdenscupen var han med i! Med Edwards var spenningen først og fremst knyttet til om han kom seg over kulen, og om han klarte å kvalifisere seg til andre omgang. Her er det også litt snacks for oss nordmenn. Rune Temte og Mads Sjøgård Pettersen får æren av å spille norske antagonister, som kjip hopper og rivaliserende trener. Vi får også se den gamle hopphelten Rolf Åge Bergs stygge fall i Kulm i ‘86. Risikoen er til å ta og føle på for Ørnen. Men, det er Hugh Jackman som selvsagt er filmens store stjerne, som hovedpersonens motvillige trener.
Invictus
Matt Damon og Morgan Freeman i hovedrollene. Clint Eastwood på regi. Det er vel egentlig alt du trenger å vite for å trykke play på denne. Kvaliteten er sikret. Her er det rugby som er sporten, og stedet er Sør-Afrika. Freeman spiller ingen ringere enn Nelson Mandela, i hans første år som president. Han er på søken etter forsoning i et land revet i to av apartheid. Og når rugby-VM står for døren, ser Mandela sitt snitt. Han inviterer kapteinen på landslaget, Francois Pienaar (Damon) til en liten prat. Ber ham bare vinne VM, liksom. Du skjønner, dette blir det bra film av. Her er det store følelser for alle penga, når Clinter’n drar mesterlig i trådene. Ble en Oscar-nominasjon på begge de to hovedrollene også. Terningkast gåsehud.